Foto: Kirsten Hirte-Milkereit
Om å bli sett
Mamma sa til meg: Kom, og bli en del av flokken.
Jeg sa: Først må jeg vite hvem jeg er. Jeg føler meg så annerledes. Jeg kan ikke bli en del av flokken før jeg vet hvem jeg er.
Mamma sa: Kom, og bli en del av flokken.
Jeg sa: Se meg inn i øynene, så jeg kan speile meg og se hvem jeg er.
Mamma sa: Kom, og bli en del av flokken.
Jeg sa: Mamma, se meg inn i øynene og fortoll meg hvem jeg er, jeg er så annerledes. Mammaaaaaaaaaa!
Mamma sa: Kom, og bli en del av flokken.
Jeg kjente lengselen etter å møte meg selv dypt. Lengselen etter å bli sett av mamma først. Det ble et hull i meg. Lengeslen. Noe av meg forsvant i det hullet.
Jeg tenkte: Hva skal jeg gjøre for at mamma skal se meg? Jeg må bli flink og snill.
Jeg tenkte: De andre vil kanskje se meg om jeg blir snill og flink og ser dem.
De så meg ikke. Ingen så meg. De nøt bare at jeg var snill og flink og så dem.
Ingen så meg.
Eller, – jeg så ikke at noen så meg.
For jeg hadde gjemt meg i det type hullet, for å slippe å kjenne den smerten det er å ikke bli sett.
Etter å ha vært snill og flink og sett de andre i lang tid, var det en som sa til meg: Jeg ser deg. Jeg ser smerten din. Jeg ser at du er snill og flink og ser de andre. Nå er det tid for å bli en del av flokken, for du kjenner deg selv. At jeg ser deg, vil gi deg et helt nytt grunnlag å stå på. Nå kan du bli en del av flokken. Det vil hele sårene dine. Gå inn i flokken, finn dine, se og bli sett, utfordre og bli utfordret. Jeg ser deg, og følger deg i alt som skjer med deg. Du er ikke alene.
⁓ Solveig